I utgangspunktet er denne stilen en oversettelse av innlegget som ble skrevet på litauisk (altså, morsmålet mitt), og nå har det fått et nytt liv på norsk. Dette er også en av de lengste og mest krevende stilene jeg noensinne har skrevet på norsk, så en god del feil her er rimelig å forvente, hehe. Særlig med tanke på at det er min første oversettelse fra et språk til et annet.

Det føles litt enklere å bare skrive direkte på norsk enn å oversette noe, siden språkene og uttrykene eller måtene å uttryke seg på er ganske ulike.

Dere som driver med språklæring vet hva jeg snakker om :)

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Dette innlegget kommer til å være ganske personlig for meg.

Følelser og følelsesuttrykk har vært noe av det vanskeligste for meg, og har plaget meg ganske lenge.

Jeg tror at det har begynt tidlig i barndomen, da jeg ble først tvunget til å undertrykke følelsene mine. En av hovedårsakene til det var vel min rolle i famillien da jeg var det yngste barnet i famillien. Foreldrene og søskene mine var veldig strenge mot seg selv og andre, noe som jeg også fikk oppleve selv. Men dette innlegget handler ikke om det.

Det ser ut som jeg aldri hadde hatt peiling på hvordan jeg skal takle mine følelser. Selv følelser eller det å bare snakke om dem har alltid vært - og fortsatt er til en viss grad - noe som er fremmed for meg, siden det ikke var noe som har funnet sted i famillien eller mellom de aller nærmeste. Til tross for dette har følelser en stor betydning for livet mitt.

Når noen spør meg om følelsene mine, svarer jeg som regel at jeg ikke stoler på dem, og at de vanligvis blir bagatellisert. Som om følelser tilhører et folkeslag med utelukkende altfor følsomme og svake mennesker. Jeg vet at dette ikke er sant, men faktumet er at forbinelse mellom meg og følelsene mine har blitt ødelagt, noe som gjør at denne sannheten ikke er en del av meg.

Altså, jeg sliter med å uttrykke følelsene mine ordentlig.

Det fører oss til en drøm jeg hadde i går som var både tankevekkende og øyeåpnende.

Drømmen foregikk inne i et stort stappfullt av mennesker hus. Der møttet jeg en mann som foreslo å spille et heller rart spill som jeg ville kalle for stikk meg gjerne rett i øyet. Jeg skjønte med en gang at dette var noe jeg ikke hadde lyst til å bli med, derfor takket jeg nei.

Det utløste en intens vold i han, noe som førte til at han skikkelig slo meg sånn at jeg ble liggende på bakken uten å kunne bevege meg i det hele tatt. Jeg kunne til og med kjenne at armene mine hadde blitt brukket og, ikke minst, at deler av hjernen min strømmet ut av skallet mitt gjennom ørene mine. Dette høres vel morsomt ut akkurat nå, men det kjentes helt virkelig der og da. Som om det ikke var nok så kjørte noen få biler over meg mens jeg var liggende på bakken.

Det var ingen som brydde om meg, jeg var bare liggende der alene.

I andre delen av drømmen dukket jeg opp på det samme overfylte huset. Der var jeg fortsatt traumatisert av tidligere hendelsen selv om jeg følte meg mye bedre. Frykten for at han skulle slå meg igjen var fortsatt inne meg og hele huset. Selv om andre folk oppførte seg ganske vanlig, kunne man føle at de også var redde.

Det som er det viktigste med denne drømmen kommer akkurat nå.

Jeg husker ikke helt hvorfor, men mannen plutselig forandret seg og ble besatt, og når han er besatt, kan han traumatisere eller til og med drepe folk uten dårlig samvittighet. Men denne gangen i motsetning til forrige gang, opplevde jeg at noe var annerledes.

Jeg tok initiativet og begynte å snakke til han.

Hva føler du nå? Spurte jeg.

Deretter kom følgende spørsmål: hvor kjenner du det i kroppen din? Hva slags tanker får du mens du opplever det?

Mens han var stående der og svarte på spørsmålene mine, merket jeg at han begynte å forandre seg. Han gikk gradvis fra å være besatt, hvitøyd, og gæren djevel til å bli en person som jeg ikke kunne ha klart å skille fra andre snille, godhjertete mennesker.

Alle andre som var sammen med meg var sjokkerte, og følte en blanding av frykt og respekt for meg, og mine nye magiske krefter. De så på meg som om de hadde opplevd et mirakel.

Mannen takket for meg og så stilte jeg ett spørsmål til: hvor ofte skjer dette med deg? I det minste 17 ganger i dag, svarte han.

Ti minutter senere våknet jeg opp med det som jeg ville kalle for en liten opplysning eller forståelse av det som jeg alltid hadde vist tidligere, men likevel var ikke helt klar over. Noe som jeg ikke var i stand til å få inn i bevisstheten min.

Det å ta imot følelsine sine og oppleve dem fullt og fullstendig er akkurat det som uskadeligjør/nøytraliserer dem og hjelper en til å slippe taket. Det motsatte er like sant, nemlig at undertrykkelse av følelser, og det å se bortfra situasjonen knyttet til det er det som gjør at følelsene blir låst i ubevisstheten.

Slik uvane står til hinder for at vi kommer over gamle følelsene og tilhørende adferdsmønstre som ofte ikke er relevante lenger for oss på nåværende tidspunktet.

Eller som MD Ph D Stav Grof sa:

The full experience of a negative emotion is the funeral pyre of that emotion.

Denne gangen opplever jeg at det ikke er bare tomme ord uten innhold og mening. Det var akkurat den lærdommen jeg fikk oppleve i drømmen min.

Det ligger ikke noe magisk i det, dette er bare en måte menneskets kropp fungerer. Hvorfor var ikke det en del av pensumet da?

Dessuten, når jeg leser denne innsikten blir jeg litt redd og så kommer spørsmålet:

Ok, men hvis du får utløp for følelsene dine da, skal du gå til angrep på folk hver gang du blir sint?

Det at jeg valgte sinne her var ikke tilfeldig, ettersom det nettopp er negative emosjoner som gir mest ubehag og skaper de fleste problemene. Det er mye enklere å vise positive følelsene siden de vanligvis blir tatt imot varmere i motsetning til de negative.

Hvorfor sier jeg sånn?

Jo, fordi det var akkurat erfaringen min.

I løpet av oppveksten min hadde jeg som barn blitt fortalt at mine følelser ikke betyr noe. Dersom jeg for eksempel ble sint, tok det ingen på alvor eller til og med provoserte meg med vilje. Dette fikk meg til å tenke at mine følelser ikke stemmer, at de ikke har noen forankring i virkeligheten. I tillegg var det ganske vanlig å bli bortforklart og belært av andre at det alltid var meg som tok feil, var skyldig og dum, at det var meg som var problemet.

Det er derfor jeg føler frykt, skyld og skam i tillegg til sinne. Som om jeg og kroppen min forventer en negativ reaksjon hele tiden eller forbereder for å bli slått ut emosjonelt. Som regel følger disse følelsene tanker som forteller meg at det er meg som er dum og tar feil. De forteller også at mine følelser tar feil, og at jeg ikke er i stand til å vurdere situasjonen (konflikten) på en saklig måte. Altså, at man ikke kan stole på følelsene sine. På toppen av det hele, når jeg oppriktig gir uttrykk for følelsene mine i sånne type situasjoner, får jeg ofte en stor smerte, samtidig som det får meg til å gruble flere dager etter konflikten.

Jeg har utviklet meg et adferdsmønster som går imot velværet mitt og psykiske helse. Det kjennes noen ganger som jeg har mistet konktakten med meg selv, noe som sakte, men sikkert gifter sjela mi. Det får meg til å ikke vite hvem jeg er eller hva jeg vil, og det går utover personlige relasjoner og skaper problemer på andre livets områder.

Dette er akkurat den prisen jeg er nødt til å betale for et liv uten følelser.

Dersom det ikke finnes følelser, finnes det ikke meg, livets glede eller mening med livet generelt sett. Undertrykkelse av en type følelser fører videre til å undertrykke andre følelser også, på samme måte som den ene dårlige vannen fører til den andre.

For å fylle opp det gapet her blir som regel andre, inkludert meg, hekta på ulike avhengigheter.

For min del handler det om å få trygghet og kontroll ved å for eksempel ha oversikt over diett, vekt, ved å bli besatt av ulike aktiviteter (arbeidsnarkomani?) eller være på jakt etter bekreftelse i det sosiale livet (på sosiale medier, eksempelvis).

For mora mi har det alltid vært mat, mens faren min har alltid vært glad i alkohol og sigaretter.

Uansett hva det måtte være, poenget med alt dette er å gjenopprette følelsesmessig ubalanse ved å kompensere det emosjonelle tapet på et eller annet måte. Men dette her er avsporing allerede og kan heller tas opp andre gang.

Det som drømmen virkelig har tvunget meg til å innse var det følgende:

1. Følelser har utrolig stor betydning for menneskets identitet og livets mening.

Det finnes ingenting viktigere enn følelser når det kommer til relasjoner med seg selv og andre. Følelser er din kjerne eller essens på en måte. Jeg vil gå så langt som å si at det utgjør i det minste 70 prosent av menneskets identitet som jeg dessverre ikke lar til å blomstre. Dette skader meg og mine relasjoner med andre ved at jeg ikke er helt selv når jeg er rundt andre, noe som gjør at de ikke kan bli kjent med meg på ordentlig.

I tillegg påvirker det jeg ville kalle for "livets flyt" i negativ retning, siden jeg ikke vet hva jeg vil med livet, og dermed blir jeg sittende fast. Det vil si hadde jeg vært mer i kontakt med følelsene mine, så hadde jeg sannsynligvis vært nærmere "fasiten".

2. Det første og aller viktigste steget mot å bli kvitt med følelsesundertrykkelse er å ha så mye fokus som mulig på følelsene sine som ligger i kroppen og prøve å beskrive dem.

Vanligvis er det slik at svaret skjuler seg i frykten, eller det man prøver å unngå. Med andre ord er det viktig å huske å stille seg spørsmålene som: Hva føler jeg nå? Hvor ligger det i kroppen min? Hva slags tanker kommer nå?

Disse spørsmålene hjelper oss til å rette oppmerksomhet mot følelsene våre og det er akkurat det som trengs for å begynne med å gjenoppbygge forbindelsen.

3. Det er ikke nødvendig å uttrykke følelsine hele tiden eller fortelle til andre hva du føler hele tiden om du ikke føler for det (no pun intended)

Det finnes et bredt spektrum av følelser og måter å uttrykke følelsene på som varierer voldsomt i intensiteten. Det å klare å uttrykke følelsene sine på en måte som er passende til en viss situasjon er en kunst i seg selv som dessverre fortsatt er lite kjent for meg.

Jeg pleier å uttrykke negative følelser enten ved å være på den ene siden av spektrumet eller på den andre, noe som ikke er gunstig for meg. Det betyr at jeg er vandt til å holde tilbake det som kjennes ubehagelig helt til jeg ikke klarer å tåle det lenger, eller utagere det (noe som vel å merke skjer utrolig sjeldent nå for tiden).

Dette fører på sin side til at jeg for eksempler blir skikkelig sint, men jeg klarer ikke å la det komme ut i de fleste tilfellene, da blir det sittende fast i kroppen min, noe som kommer til uttrykk gjennom grubling deretter. Denne grublingen kan plage meg i dagevis etter konflikten. Da tenker jeg vanligvis om det som kunne ha blitt sagt eller gjort uten å gjøre noe med dette.

Istedenfor å bruke kun ord og være sittende fast i sitt eget hodet er det også mulig å bruke andre måter å uttryke følelsene på som for eksempel fnysing, dyp pusting, det å himle med øynene, gi et sint blikk, utfrysing osv. Dette er kvinner litt flinkere enn menn til, synes jeg.

Det viktigste her er å stå opp for seg selv og bare gjøre noe.

4. Det å klare å uttrykke følelsene sine fritt er et tegn på en god psykisk helse heller enn svakhet. Undertrykkelse derimot har et stort skjult kostnad.

Jeg vet at dette høres litt som en klisje, og kanskje du har lest dette et sted før, men dette her er faktisk helt sant.

Når jeg tenker om andre mennesker som ser ut til å være mest overbevisende eller pålitelige, dukker opp vanligvis nettopp de menneskene som klarer å uttrykke det de vil uten å anstrenge seg.

Imidlertid er det motsatte også sant. Altså, de som ikke klarer å uttrykke følelsene sine på en tydelig måte pleier å være anspente, og virker ganske kjedelig. I tillegg er det også ubehagelig å være rundt den type folk, samt det er vanskelig å relatere til dem på noen måte. Det kan i seg selv være angstskapende.

Shit, betyr det at jeg virker kjedelig og dum for andre også?

Dessuren tror jeg at det ikke er en tilfeldelighet at jeg instinktivt blir tiltrukket av mennesker som er mindre rigide og litt friere enn meg. Sånne folk ønsker som regel å høre på meg og hva jeg har å si, og er mindre fordomsfulle.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Dette er to eksempler på hvordan det å se bort fra følelsene sine har skapt problemer i hverdagen min:

1. Da jeg jobbet på flyttebyrået, var det vanlig med lange 12-timers arbeidsdager. Siden jeg pleide å undertrykke følelsene mine og undergrave dem, undervurderte jeg virkelig hvor fysisk hardt jobben egentlig var.

Selv tanken om å ha samtalen om høyere lønn kjentes veldig ubehagelig, til tross for at jeg ikke fikk betalt ekstra for helgene verken overtid. Tanken om lønnsforhandlingene fremkalte skam, som om jeg ikke fortjente høyere lønn. Det at jeg ville ha en samtale om det kjentes dumt, som om jeg var dum fordi jeg turde å tenke om lønnsforhøyelsen til å begynne med.

2. Jeg har lignende opplevelser når det kommer til forhandlingene generelt sett.

Når jeg for eksempel prøver å selge noe, og kjøper begynner å forhandle med meg, begynner jeg å rettferdiggjøre tilbudet hans/hennes inne hodet mitt. Da tenker jeg at prisforslaget hans/hennes er både rimelig og rettferdig.

Og tvert imot, når jeg kjøper noe og har lyst til å forhandle litt, da begynner jeg å tenke sånn at dersom jeg setter i gang forhandlingene, kommer jeg til å framstå som uhøflig eller frekk, og at det er en dårlig (eller umoralsk) ting å gjøre.

Begge tilfellene preges av skyld, og et ønske om å tilfredsstille andres ønsker og behov fremfor mine, noe som skader meg, fordi det ikke er en handling som kommer av snillhet, men heller av negative følelser som skyld, frykt og et ubevisst ønske om å bli bekreftet som en person.

Alt dette foregår fordi jeg ikke har lært meg å ta imot og oppleve min sinne fullt etter at den har vært undertrykket så lenge i familien min. Ingen har bekreftet at det jeg føler er greit og helt vanlig. Dette undergraver min evne til å sto opp for meg selv og mine egne interesser på et emosjonelt nivå.

Sånn er teorien min, i hvert fall.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Til slutt synes jeg at følelser og tilsvarende mestringsmekanismer er et stort og sammensatt tema som fører en stor dybde med seg. Ikke minst, det spiller en avgjørende rolle på alle livets områder. Noen ganger føles det til og med at jeg kunne skrive og grave meg ned inn i dette dyppe kaninhullet for evig.

Likevel tror jeg at hele innlegget og det som jeg egentlig ville få frem her kan oppsummeres av tre enkle følgende spørsmål:

1. Hva føler du nå?

2. Hvor finnes den følelsen i kroppen din? Hvor helt nøyaktig?

3. Hva slags tanker får du når du opplever disse følelsene?

Disse er spørsmålene som skal bringe deg nærmere til her og nå, og vil gi deg en mulighet til å stoppe, reflektere litt og handle mer i samsvar med følelsene dine.